2019: Therese Alice Sanne
Svart Sol
De siste årene har jeg jobbet med prosjektet Svart Sol som handler om unge mennesker som sliter psykisk. I søken etter å kunne fortelle om noe som kun skjer i hodet til de jeg fotograferer, har jeg involvert personene selv til å bidra kunstnerisk i prosjektet. På den måten beveger prosjektet seg i grenselandet mellom dokumentar og kunst.
Stipendet jeg fikk fra Karina Jensens Minnefond har bidratt til en videreføring av prosjektet. I et nytt kapittel skal jeg se på hvordan disse menneskene klarer å holde ut smerten på innsiden, og hva de gjør for å kunne gå videre med livet.
Prosjektet er publisert i fjerde utgave av Norwegian Journal of Photography, og utstilt på Henie Onstad kunstsenter med utstillingen Norsk Dokumentarfotografi.
“Hvor kommer denne svarte solen fra? Fra hvilken vanvittig galakse nagler dens usynlige stråler meg ned til jorden, til sengen, stumheten, til avkallet?”
Sitat fra boka Svart Sol: Depresjon og melankoli, skrevet av Julia Kristeva
En av fem unge oppgir at de sliter psykisk. Følelsen av å være fanget i et indre kaos – en eksistensiell krise – kan bare oppleves av en selv. Motsetningen mellom det ytre vi kan se og en persons indre tanker, er for stor til å begripe. Hvordan kan en slik intens indre virkelighet, usynlig for oss andre, forstås og formidles?
– Bestevenninnen min var den eneste jeg snakket med i klassen. Når hun var borte var jeg helt alene. Navneoppropet og mitt ja, ble et bevis på at jeg faktisk var i rommet og forble noen ganger det eneste jeg sa i løpet av en dag. Jeg falt dypere og dypere ned i et mørke, men jeg fortalte det aldri til noen. Jeg tenkte at ingen ville komme til å merke det om jeg ble borte.
Mari, 19 år.
Utdrag fra diktet “Lit til kunsten” av Ingve.
– Jeg trodde jeg var Messias og at verdens undergang var nært forestående. Etter et par uker på psykiatrisk begynte jeg å se flere av hendelsene fra den siste tiden med nye øyne. Med minnene kom skammen som en hard knyttneve. Jeg begynte å skjønne at jeg hadde vært ganske syk.
Ingve, 28 år.
– Rundt meg høres stemmer og hurtige skritt. Slanger og ledninger er koblet til kroppen min, og det piper i maskiner rundt meg. Jeg lever. Og det irriterer meg. Etter et par dager på intensivavdelingen blir jeg tvangsinnlagt på akuttpsykiatrisk. Rommene er nedstrippet og dørene er låst. Jeg hater det. Hva er vitsen med å sitte der, alene og isolert?
Lise, 29 år.
– Noe samler seg opp uten konkrete ord eller bilder, bare et intenst følelsestrykk som ikke får utløp. Det føles som om jeg knuses under trykket. Jeg går fra å prøve å gjøre alt, hele tiden, til å knapt forlate leiligheten min. Angsten blir altoppslukende, og noen dager føles det som om dette vonde aldri skal gå over. Jeg begynner å skade meg for å holde ut de verste dagene.
Lise, 29 år.
– Ord og setninger er veldig rasjonelt, men det er ingenting rasjonelt med å være psykisk syk. Det er fryktelig ensomt. Jeg er fanget i mitt eget hode, og der er det ikke noe hyggelig å være. Der er alt svart, og ikke til å holde ut.
Wanda, 29 år.
Therese Alice Sanne
(f. 1989) har studert fotojournalistikk ved OsloMet og fotografi ved Pathshala South Asian Media Institute i Bangladesh. I dag jobber hun frilans for flere aviser i Trondheim og med egendrevne dokumentarprosjekter.
